Kirkens bymisjon arrangerer fortellerkurs ledet av musikkterapeut.
Kirkens bymisjon arrangerer fortellerkurs ledet av musikkterapeut
Jeg har under et annet innlegg inne på hjemmesiden beskrevet bakgrunnen og tankene bak dette samarbeidet mellom meg som musikkterapeut og Kirkens bymisjon.
Alle mennesker trenger fellesskap. Et sted å komme inn. Et sted å bli sett, anerkjent og bekreftet. Og alle trenger også å delta, bidra å kjenne seg nyttig. Alle mennesker har et behov for å bli lyttet til og respektert.
Musikkterapeuten i meg inviterer som på bildet, til et samvær. For at vi skal kunne dele gode øyeblikk, lese dikt, synge, eller bare fortelle om opplevelser fra eget liv, er vi avhengig av at det skapes en atmosfære av trygghet. Et sted det er godt å være. Jeg er liksom hun største på bildet, som viser oppmerksomhet og skaper en trygghet. Jeg forsøker å tenke meg selv som en som skal tilby noen streif av lys, i et for mange, i en tilværelse preget av mørke og ensomhet. Det betyr ikke å late som at alt er fryd og gammen. Det betyr å være tilstede, være lyttende, og ved å ikke komme med gode råd og lettvinte «svar», men anerkjenne og støtte det som deles med meg.
Jeg viser under her to eksempler. Det første går på hvordan møte fortvilelsen og sorgen i sin mest rendyrkede form. Her kan man ikke forvente noe om å «tenke positivt». I etterkant av sangen ble det en debatt. Hvor har alt det hatet før deg?
To historier
Denne historien handler om et menneske som forteller om å ha mistet flere av sine barn på grunn av rusmisbruk. Den beskriver en fortvilelse så sterk, et hat overfor noen som oppleves som å ha sviktet.. Den setter ord og toner på en så stor smerte at du skal være ganske følelsesløs for ikke å kjenne denne her svi. I disse idoltider. Hvor musikk handler om underholdning. Dette er et skrik. Et forsøk på å beskrive den smerten som er så stor at den ikke kan holdes inne. Den MÅ ut.
Filmen er egentlig over 4 min. Her redigert til ett minutt..
En ganske annen historie
En av deltakerne på kurset kom med en tekst som var skrevet på engelsk. Teksten er skrevet med «Annie`s song» som referanse. Historien handler om å veldig ofte komme i situasjoner hvor det blir konflikter. Et ønske om forsoning er både vanskelig å uttrykke, og vanskelig å nå frem med. Teksten starter sånn.
«You fill up my sences
I shut down my fences»
Siste strofe går sånn…
So dont zombie me…
Her kommer mitt svar. Jeg har lagd min tekst «basert» på den opprinnelige. Det jeg forsøker å gjenfortelle er altså denne personens opplevelse. Men gjenfortalt basert på egne opplevelser over samme tema. Det er det jeg gir tilbake som et kunstnerisk uttrykk. Og min melodi refererer til «Annie`s song» av John Denver. Min har en annen melodi, men er based on den melodien.
Når Jens Petter Glimtet Til med Denne Sangen, Opplevdes Det som å Komme Gjennom Lydmuren, Helt Merkverdig og SuperSpennende Samarbeid, Som jo Også Etterpå Førte Til Enda 2 SangBabyer. Det Handler jo om å La Oss Berøre og Gjøre Noe I og Med Hverandre, og Nok En Gang: Hvorfor Misforstår Man Hverandre Lettere Enn Omvendt??? Spesielt i Nære og Kjære Relasjoner, som Jo Smerter og Forgifter Begge Parter, Hallo??
Takk Olaug. Det her gir meg tro på mitt «prosjekt». Du setter fingeren på akkurat det det her handler om. Og hvis det her «brøyt lydmuren» og var et merkverdig og superspennende samarbeid, er jo det noe som gjør meg ydmyk og stolt. Vi har skapt tre veldig fine «babyer» vi. Som er mer enn hva jeg hadde greid alene. Og mer enn hva du hadde greid alene. «Mission completed»?