22.11
Så det er jeg som fikk ansvaret for å skrive ned dine tanker. «Du er jo så flink til skrive du», sa du. Flink til å skrive. Hva er det egentlig? Jeg har jo bare så godt jeg har kunnet, prøvd å formulere det som foregår inni mitt eget hode. Og det har jeg strevd mye med. Og nå skal jeg plutselig også skrive ned dine tanker, forsøke å beskrive hvordan din verden ser ut, fra ditt perspektiv? Men jeg prøvde, det skal jeg ha. Jeg prøvde virkelig å fortelle din historie, med mine ord. Det jeg husker, er at det var alltid en nedtelling på gang. Antall dager uten sukker, antall dager til jul, og jeg vet ikke om dette gjorde at du følte deg fokusert, at du følte at du tok livet på alvor. Faren din lignet på en ung Jimmi Carter, skrev jeg. Du likte ikke at jeg sa det. Om det var av politiske grunner, eller om det var fordi du rett og slett ikke kunne fordra at jeg snakket om din far. Det forsto jeg aldri. Den nest siste tabben jeg gjorde, var å si at jeg hatet at du latet som du var engasjert. Du sa at det var verre «å late som å late som». Ja, kanskje det. Den siste tabben, ja hva var egentlig den? Kanskje det var i den begravelsen, da det startet med John Newtons «Amazing grace», og jeg kommenterte at det var ufølsomt av deg å ikke synge med. Etter det kan jeg ikke huske mer. Annet enn verdens korteste, ok.
Det første ordet er alltid det
vanskeligste
Det siste ordet er enda ikke
sagt
Min første tanke
kom aldri helt i gang
Min siste tanke ønsket å være
rytmen i
min sang
Det første ordet er det vanskeligste
hvorfor har jeg kommet hit?
Hvordan få meg videre
iallfall en liten bit
Hvorfor reiste jeg hit
hva var det jeg ønsket å finne
hva trodde jeg på
kanskje følte jeg aldri
at tiden
var inne
Tiden var aldri på min side
aldri min venn
tiden var aldri på min side
selv om jeg følte jeg prøvde
om og om igjen
Tiden var aldri på min side
det ble en hul klang
tiden var aldri på min side
selv om jeg prøvde
atter og atter en gang
gleden var aldri på min side
det ble aldri helt min sjans
gleden var aldri på min side
jeg fant aldri rytmen
i min egen dans
sorgen var alltid på min side
den ble min sjelevenn
sorgen er alltid på min side
du forsvant aldri
men lot alltid meg få sitte igjen
du kjærlighet kan ikke du være på min side
kan ikke du si meg det jeg ikke vet
du kjærlighet kan ikke du strekke ut hånden
mot min lengsel og reise mot evighet
Hva jeg vet, og hva jeg ikke vet…
jeg vet mye om
savn
jeg kjenner deg jo egentlig
så alt for godt
allikevel
jeg vet ikke hvor du kommer fra
om du noen gang vil reise din vei
og om du har et
navn
ordene gjør så godt de kan
det er ikke det
ordene gjør så godt de kan
jeg kan jo alltids håpe
jeg kan jo alltids be
du sa det ut i lufta
forresten…
går det an å angre seg
nesten…
idag er jeg liten
idag er jeg svak
jeg prøver å være modig
men tvilen hviler like bak
de sier jeg har så mye
så mye å gi
så mye på hjerte
så mye å si
det føles som en mager trøst
i går
og spesielt
i dag
kryper jeg inni meg
og det hviler en smerte
i min røst
Av jord er jeg kommet
Av jord skal jeg bli
Men ikke riktig enda..
har du en drøm
en drøm om et sted
der du finn roen
der du finn fred
bær du et savn
e du en båt
som virkelig e ut av kurs
og treng du
ei ny havn
æ kan vær broren
du aldri fikk
æ kan vis dæ den veien
du aldri gikk
æ kan vær skuldra
du treng som ei trøst
æ kan vær håpet
vær sola
som går opp i øst
æ har en drøm
en drøm om et sted
der æ finn roen
der æ finn fred
bær æ et savn
e æ en båt
som virkelig e
ut av kurs
og treng
ei ny havn
du kan vær broren
æ aldri fikk
du kan vis veien
æ aldri gikk
du kan vær skuldra
æ treng som ei trøst
du kan vær håpet
vær sola
som går opp i øst
22.11.22
Så hvordan fortsette en historie som føles som ferdig? Hvordan skrive når historien ikke har noe mer innhold? Og ikke minst, hvorfor? Kanskje fordi en historie aldri slutter. Det går aldri an å si at «nå er det ikke mer». For hva er tomrommet da? Det som ikke er mer. Det er det jeg egentlig ønsker å skrive om. Så da forsøker jeg å gjøre det da. Men nå vet jeg ikke hvordan jeg kommer meg videre. Så da setter jeg historien på pause. En pause er jo egentlig en pause fra noe. Hvis det er pause hele tiden, hva kalles det da? Når pausen har vart lenge nok. Når det ikke er pause du trenger, men det som skal foregå før og etter.
