Videoer

Alle har vi noen som forsøker å stoppe oss fra å forfølge våre drømmer. Det er alltid noen der som forsøker å fortelle deg at du ikke må tro du er så spesiell. Det er ikke så lett det der. Når du kanskje føler deg annerledes. For mange år siden jobbet jeg på Hommelvik skole. Jeg punkterte på vei innover til Hommelvik på en tirsdag, og måtte ringe og fortelle rektor at jeg ikke greide å komme meg på jobb. Samme uke, to dager etter, er jeg igjen på vei mot Hommelvik. Og punkterer… Hvor sannsynlig er det….? Så da kunne jeg ikke si sannheten. Jeg måtte «lyve for å bli trodd».

Denne sangen skrev jeg mens jeg bodde hos bassisten i bandet mitt. Den som er «bare du» i teksten her, er egentlig ikke en spesiell kvinne. Jeg bare drømte om å finne en helt spesiell. Jeg finner inspirasjon til tekstene mine i alle mulige situasjoner. En gang jeg kjørte bil i denne perioden, hørte jeg på radioen. Der var det ei som fortalte om «sitt andre lykkelige ekteskap». Det ble jeg sittende å tenke på mens jeg kjørte. Hvorfor skiller du deg første gang? Hvis du er lykkelig? I min sang synger jeg i begynnelsen på andre vers.

Det va vel seint på året den høsten
like etter ditt tredje, lykkelige ekteskap…..

Bradley beach henspeiler til et sted som ligger i New Jersey. Jeg leste om det i en biografi om Bruce Springsteen. For meg er det en tittel som jeg likte godt. Jeg drømmer meg bort til et sted. Et sted som finnes, langt, langt utenfor min verden. Et sted hvor jeg kan sette meg ned, trekke pusten, og slikke mine sår.

på Bradley beach ska æ sitt
med verden i min hånd
bølgan slår mot stranda
øyeblikkets rus frir mæ fra alle bånd
døra smalt, ok så fikk du vit det
du sa
det iallfall bedre og ha elska to for mye
enn en for lite

Jeg er selv født og oppvekst på Ranheim. Jeg spilte fotball der. Da jeg lagde sangen, gikk jeg tilbake i tid, prøvde å erindre min egen oppvekst på Ranheim. Det som satte meg igang med teksten til sangen, var lukta. Hvis du på 70 og 80-tallet sa du kom fra Ranheim, var det èn ting folk kommenterte, lukta. Ranheimslukta forsvant. Og jeg husker mora mi hadde ei parfymeflaske 4711 på badet. Den lukta forsvant også. Og når jeg tenker tilbake, er det mye som har forsvunnet. Lutelva. Tippekampen lørdag ettermiddag. Den helt spesielle stemningen. Ingen av de som vokser opp på Ranheim nå, vet hvem Jan Hansen er. Men, han var vårt forbilde. Så mye forsvinner, men noe varer. Nordlyset går fortsatt fra øst mot vest. Fremdeles smaker ungdommene sin første øl, og får sitt første kyss på Ranheim. 

æ har trua på dæ
æ har trua på mæ sjøl
og tilsammen bli hver enkelt stemme
til et brøl…..

Høsten 2018 gjennomførte jeg et «Skrivekurs», et samarbeid mellom meg som musikkterapeut og Kirkens bymisjon. Min grunntanke er at alle har en historie å fortelle. Men ikke alle føler de har en historie som er verdt å fortelle. En av deltakerne på kurset kom med en tekst som var skrevet på engelsk. Teksten var skrevet med «Annie`s song» som referanse. Historien handler om å veldig ofte komme i situasjoner hvor det blir konflikter. Et ønske om forsoning er både vanskelig å uttrykke, og vanskelig å nå frem med.

du fylle mitt hode
men tømme mitt hjerte…

Tema for sangen, ble klart etter at vi samtalte om den konkrete hendelsen som ligger til grunn for problemene som har oppstått. Når man er en omsorgsperson, når man har omsorg for små barn, kan det oppleves vanskelig. Fordi det er vanskelig å gi når man selv er tom. Når jeg skriver sanger, er metaforer, bilder noe som kan være til stor hjelp. Både for min egen del, men jeg har opplevd at metaforer ofte er klargjørende for den andre parten også. Så denne sangen tar utgangspunkt i det filosofiske. Hvordan gi, når man er tom? Når man ikke har noe, kan man heller ikke gi noe….. Og ett «bilde» til. Hvordan gi noe man ikke har fått selv? Hvis man selv ikke opplevde å få omsorg når man selv var liten….

Lasse Johansen er en gutt som har cerebral parese. Jeg har vært musikklæreren hans i mange år, men møtte han første gang i 2005 da jeg jobbet som musikkterapeut på St. Olav hospital. Lasse og jeg holdt et foredrag  for Landsforeningen for Cerebral Parese-foreningen i juni 2018. Da jeg ble spurt om dette, foreslo jeg å lage en sang som handler om Lasse. Lasse har, og har hatt, et liv preget av mye mer utfordringer og begrensninger enn det de fleste av oss opplever. Allikevel. Lasse er unik. Han har valgt å bruke livet sitt på det han kan gjøre noe med. Han fokuserer på sine muligheter istedenfor sine begrensninger. Uansett om det er et individ, et lag eller en bedrift, handler det jo om verdier. Om å bruke sin dyktighet til å gjøre andre dyktige. Om å se muligheter. Om å bruke hverandres godfot. Rosenborg skriver på sin hjemmeside :«Vi har et spesielt ansvar overfor de som ikke er så ressursterke». Lasse bruker i denne filmen sin «godfot». Som er musikken. Og gjennom den uttrykker han det som gjør han glad. Det som gjør han stolt. Og han uttykker det gjennom noe han er god til. 

Tungvektsbokseren Muhammed Ali sa en gang.

Hadde jeg ikke blitt verdens beste bokser
hadde jeg blitt verdens beste søppelmann

Med andre ord. Det er en holdning. Mer enn et talent. Det handler som hos Lasse i historien ved siden av her, om å finne sin «godfot». Og om å lete etter sitt eget, og andres potensial. Og da må jeg få sitere vår legendariske fotballtrener Nils Arne Eggen.

«Du er kun dyktig, når du bruker din dyktighet
til å gjøre andre dyktig»

Etter en av Ranheims litt for få seire sesongen 2018-2019, uttalte Kolbjørn Selmer.

«Idag så vi et lag som ikke så ut som om de var redde for å tape. Vi så et lag som sinnsykt gledet seg til å vinne…»

Jeg har høsten 2018 og våren 2019 hatt et samarbeidsprosjekt med Kirkens bymisjon. Et «skrivekurs», eller et «fortellerkurs». En av deltakerne fra dette prosjektet, ringer meg privat noen dager før jul, og lurer på om jeg vil hjelpe henne med å «fortelle» hennes historie.  Hun synes mitt «fortellerkurs» ga henne krefter, opplevdes meningsfullt, og ønsker at jeg skal komme hjem til henne for å lage noe som tar utgangspunktet i «her og nå». Hun ønsker å «reise seg» ut av ruinene. Hun ønsker at hun og jeg lager en sang om det. Jeg drar på «hjemmebesøk» til henne på Buran en uke før jul 2018. På bakgrunn av vårt møte og vår samtale, har jeg lagd en sang. Hvor  jeg gir min kunstneriske respons på hennes erfaringer og et levd liv. Vi møtes i en kuntstnerisk prosess. Der vi trer inn i et rom hvor vi forsøker sammen å gi et kunstnerisk uttrykk for noe som hun synes er vanskelig å formidle. I det rommet er ikke fokus rettet mot hennes diagnose, mot hennes utfordringer, men mot det vi alle strever med. Nemlig å bli betraktet av noen som leter etter det friske og velfungerende i oss. Noen som ikke er opptatt av våre feil og mangler. Vi trenger alle å bli SETT. Og å bli bekreftet. Uansett om vi er såkalt normal, eller om vi har fått en diagnose. Vi trenger å bety noe, for noen.

I et parforhold vil det alltid være en utfordring i å finne balansen mellom «å ta, og å gi». Man må gi hverandre plass, og det må føles som det er en gjensidig forståelse for at dette skal fungere. Så dette ble et viktig moment. I teksten synger vi.

«kanskje e eg alt for fylt av meg og mitt
kordan ska eg da få plass til det som ditt…»

Åpningslinjene i teksten er:

Farvel hiroshima, mon amour
når Little boy slår te
lar eg det skje…

Det kan jo være mange måter å tolke dette på, men utgangspunktet for metaforen, er at kjærligheten ofte kommer som en vakker ting, men viser seg i ettertid å være noe ganske eksplosivt og ødeleggende. «Little boy» er altså en referanse til atombomben som ble sluppet over Hiroshima. Amerikanerne ga den det navnet….

Jeg oppfordret deltakerne på kurset gjennom Kirkens bymisjon til å «dele» sine historier. På en av kurskveldene fikk jeg overlevert en to siders nedtegnelse av en veldig mørk og trist historie. Som hadde ført til store problemer i livet for dette mennesket. Denne personen ønsket at jeg skulle vite den konkrete hendelsen, men jeg delte ikke den konkrete historien med resten av gruppa. Det de fikk fortalt av meg, var at det var ei historie med mye mørke i. En vond opplevelse. Gruppa reflekterte litt i fellesskap rundt dette «mørke».
Tirsdag morgen setter jeg meg ned for å skrive mitt kunstneriske «svar». Det var et mørke i vedkommendes historie som var overveldende. Min opplevelse av mørke, var sterkt da jeg mistet tvillinggutter for mange år siden. Så når jeg forsøker å gi en kunstnerisk respons til den historien jeg er blitt fortalt, er det ved å lete etter mitt mørke.

finnes det lys i det mørkeste mørke
finnes det lys når alt e forbi
finnes det kjærlighet, hvis du bare leite
og finnes det varme
i handa di….

Da jeg jobbet som musikkterapeut ved St. Olavs hospital, var jeg inne på rommet hos en gutt som nettopp hadde dødd. Familien ønsket at jeg skulle komme inn og synge litt for dem. Fordi denne gutten hadde blitt så glad i meg og min sang, fortalte de. Hele familien hans var til stede: Mor, far, søsken og besteforeldre. Det ble en blanding av sang og samtale. Alle delte minner og opplevelser. Det var en stund preget av alvor, av stor sorg, men likevel: Stemninga i rommet var preget av kjærlighet og omsorg. En av bestemødrene forkynte, at hun på tross av denne opplevelsen, tror på Gud. Hun spurte meg direkte i alles påhør: «Tror du på Gud?» Etter at jeg hadde svart at jeg personlig ikke har noen tro, spør hun. «Hva tror du på da?» Dette gikk jeg lenge og tenkte på.

Og dette ble svaret. I ettertid er den er også tilført en politisk kommentar.

æ tror ikke noe på dæm 
som bygge en vegg i stedet for e bro
æ tror ikke på gud den allmektige 
æ tror på kjærligheten når man e to
æ tror på en lengsel 
æ tror på det vakre
æ tror på et smykke 
æ tror på vino veritas
og på små
øyeblikk av lykke   

Dette er den mørkeste og tristeste historien jeg noen gang har vært med på å formidle. Den handler om et menneske som forteller om å ha mistet flere av sine barn på grunn av rusmisbruk. Den beskriver en fortvilelse så sterk, og et hat overfor noen som oppleves som å ha sviktet.. Den setter ord og toner på en så stor smerte at du skal være ganske følelsesløs for ikke å kjenne denne her svi. I disse idoltider. Hvor musikk handler om underholdning. Om å bli kjendis. Så er dette et skrik. Et forsøk på å beskrive den smerten som er så stor at vedkommende ikke greier å holde følelsene inne. De MÅ ut.

For noen år siden lagde jeg en cd-singel. Med to låter: «Usa» som er lenger oppe på siden her, og «to glass vin». Og jeg fikk lyst til å sende den til en av mine store inspirasjonskilder, Ulf Lundell. Jeg skrev et lite brev der jeg fortalte at jeg har hørt mye på din musikk, lest dine bøker, og latt meg fascinere av ditt kunstneriske univers. Jeg la ved singelen, og så skrev jeg telefonnummeret mitt. Trodde vel aldri jeg skulle høre noe. Den sommeren er jeg innom en kompis, Egil, som hjelper meg med noe angående foto. Han har akkurat satt på Lundells siste utgivelse på anlegget på full guffe. Telefonen min ringer, det står «ukjent nummer», jeg gestikulerer at Egil skal skru ned musikken. Ulf Lundell forsvinner fra høyttalerne, jeg tar opp telefonen min og hører en stemme si: «Mitt navn är Ulf Lundell, du har skickat mig en skiva»… Jeg fortalte Lundell at jeg hører på deg, så skrus musikken av, og så har jeg deg i telefonen…

Dette er en «bandversjon. Og hele filmen er i svart hvitt. Noen ganger der det enkle det beste. Jeg lar historien fortelles uten for mye fiksfakserier.

husk å gi full gass husk å ikke se dæ tilbake 
husk å ikke lenger vær redd for å tap 
men og sinnsykt gled dæ til 
kordan seieren vi smake
om noen kjæm i mot dæ 
si du er en looser 
en skikkelig drittsekk og en blei 
si «fuck you very much» 
å gå din egen vei 

Hva er det som kjennetegner akkurat Cp-foreningen? 

En Liverpool-supporter vil mene at deres lag ikke er som alle andre. De vil mene at deres klubb har noe spesielt, en kultur, et eller annet som skiller den klubben fra alle andre. «Det å være som alle andre» vil da bety at man ikke har noen identitet. Og hvordan fremheves og tydeliggjøres egen identitet? Jo, ved at man ikke er som alle andre. Ved at man har en X-faktor. Noe som gjør at man skiller seg ut. Og her kommer dere inn. Jeg tolker at dere er en gjeng hvor samhold, vennskap, det å stå sammen, det å løfte hverandre, motivere hverandre, strekke ut ei hånd til en venn, er X-faktoren. Det gjør dere spesielle. Og unike. Glede og samhold, det å hjelpe hverandre er det aller viktigste. Og det vil kanskje føre til at mange flere vil delta i ulike aktiviteter, hvis altså fokuset blir flyttet fra prestasjoner, det å synge «finest» og det å vinne sangkonkurranser. Til det å skape glede, være sammen, hjelpe hverandre. Ha et hjerte som banker for noen. Ha en omsorg og positiv holdning til hverandre.